Carl.Fr.Michelsen og Georg Johansen

 

Carl Fredrik Michelsen. 1840–1912.

C.F. Michelsen var født på Sander i Ski den 22. Juni 1840, og var sønn av lensmann i Kråkstad, Chr .Michelsen og frue. I sin ungdom gikk han til sjøs, og tok i 1858 styrmannseksamen med beste karakter .Et par år etter sluttet han på sjøen og opprettet ved sin fars hjelp en korkeskjærefabrikk i Oslo. I 1864 ble han ansatt som fullmektig ved Brekke bruk i Rakkestad. Da bruket seks år senere ble solgt fikk han plass hos Capjon og Co. ved firmaets anlegg i Sannesund, og siden ved Narnte bruk i Fredrikstad. Fra 1874 fikk han en betrodd stilling hos trelastfirmaet Stang og Brekke hvor han var i 24 år, inntil sagbruket brant i 1898 og firmaet oppløstes. Senere var han fullmektig hos Math. Skotvedt til dennes foretning opphørte. De senere år hadde han nok å gjøre som forlikskomisjonær, Riksforsikringens tilsynsmann og kirkeverge. Michelsen hadde også mange ulønnede verv; Således var han i en lang årrekke medlem av bystyret, hvorav 10-11 år i formannskapet, en periode også varaordfører, valgmann inntil direkte valg ble innført, prestens medhjelper i 35 år. Det var særlig innenfor de kristelige foreninger han nedla sitt største og mest velsignelsesrike arbeide, men også en del humanitære foreninger nøt godt av hans store arbeidskraft.

Skal en regne opp alt det som opptok fullmektig Michelsen, blir det en lang liste, og en må undre seg over at han fikk tid til alt. I hele 38 år var han fonnann i Fredrikstad indremisjons styre, i 35 år kasserer for hedningemisjonen, og i en rekke år også kasserer for Bethel og 5 andre Bedehus, samtidig som han også var kasserer for syke og fattigpleien og sjømannsmisjonen. I 33 år styremedlem og kasserer for hedningemisjonens fellesforening, og formann og kasserer i indremisjonens fellesforening. I 30 år styremedlem og kasserer i Bibelselskapet og formann i styret for barnehjemmet, i 18 år kasserer og styremedlem for sjømannshjemmet i Fredrikstad.

Fredrikstad indremisjons årsberetning fra 1903 forteller at man holdt oppbyggeIser i 12 lokaler, hvorav fem var i foreningens eie. Dette året avholdt de 900 oppbyggeIser. Alle disse verv krevde meget arbeide, så han måtte ofte ta natten til hjelp. Ved alle kirkelige landsmøter, stiftsmøter og større misjonsstevner møtte han frem, og han var en av de mest ansette deltagere og innehadde ofte der også en ledende stilling.

Hans hjerte slo varmt for Guds rikes sak og for dem som led ondt, og hans hånd var åpen til hjelp der han kunne. Det er få som har levd et mere ideelt liv enn Michelsen. Han hadde alltid det store mål i sikte, og ut fra det handlet han, ikke til egen ære, men for det godes skyld.

Han var ikke fanatiker, for han tålte å høre en motsatt mening og forstod godt at en kunne arbeide mot samme mål på forskjellige veier. Michelsen var glad i den norske kirke, og motarbeidet alle tendenser til splittelse. Det skal dog ikke sies om han at han var stivbent kirkelig. Indremisjonsarbeidet søkte han å lede i forståelse med prestene rundt om i menighetene, men våkte samtidig over dets frihet og uavhengighet. Når noen slo etter det frivillige kristne arbeide, fant man alltid Michelsen våken. Da så man den ellers så rolige mann rette seg opp i sin fulle høyde, og si fra med myndighet. En gang ved en gudstjeneste i en kirke innen kretsen talte soknepresten om de falske profeter og pekte på legpredikantene som eksemplarer av arten. Selvom det de talte var sant så var de dog ikke rettelig kalt, og derfor falske, mente soknepresten. Michelsen stod opp og gikk før gudstjenesten var slutt. Siden snakket han med sognepresten om prekenen og sa til slutt; «Jeg kunne ikke være i kirken til slutt og takke Gud for hva jeg hadde lært «. For å unngå en avisfeide måtte sognepresten innrømme sin uriktige fremstilling av de falske profeter . Det som fremfor alt var fremtredende hos Michelsen både som kristen og som leder, var saktmodighet. Den rolige måten han opptrådte på gav ham en verdighet som leder som det stod respekt av. Det var nok det som gav sokneprest Aagaard anledning til å kalle ham «indremisjonsbispen». Han var  også en av dem som tok initiativet tilopprettelse av Barnehjemmet for piker, Guttehjemmet, og gamlehjemmet og sykehuset Betesda her i byen. Da det under hans sykdom stadig gikk nedover, og både han selv og hans venner forstod at det ikke var så lenge igjen, spurte en av vennene om det var lyst eller mørkt for ham. Det er ingen av delene, svarte Michelsen, jeg skal vel ikke føle noe av det! Dette svar var betegnende for den ro og tillit han levde sitt kristenliv under. Han spurte ikke følelsene hvordan det gikk, men hvilte på ordets grunn som aldri svikter, verken i liv eller død. Hans legeme var utslitt,  men inne på sykehuset fortsatte han å ordne med de mange ting som opptok  ham. Carl Fredrik Michelsen døde 4. November 1912 og ble 72 år gammel. Det var en mengde mennesker fra fjern og nær som deltok i hans bisettelse fra Vestsiden kirke, blant dem var samtlige medlemmer av byens formannskap. Sokneprest Gjærløw talte ved båren og brakte frem Michelsens siste hilsen som  lød; «Tjener Herren med glede «.  Båren ble brakt til Oslo hvor han ligger gravlagt. La oss takke for hva Michelsen har betydd for Indremisjonen og kirken her i vår by, og fordi han tjente Herren med glede.

Han har også fått oppkalt en gate etter seg: C. F. Michelsens gate, tverrgate fra Narntegaten til Ebbesens gate. Carl Fredrik Michelsen (1840-1912) var fullmektig ved trelastbruk og i årtier en ledende skikkelse i Fredrikstad Indremisjon og talsmann for avholdsbevegelsen.

Historie om Georg Johansen    –1939

I 1891 leser vi for første gang om Georg Johansen som vel er den som ved siden av den første formann,  fullmektig Michelsen, har betydd mest for Fredrikstad Indremisjon. Han ble i det året ansatt til å virke i 6 mnd.; og mange ble de år han reiste rundt til de forskjellige lokaler og talte oppbyggelse. Allerede i 1893 ble han innvalgt i bestyrelsen og straks etter til viseformann. Michelsen og Johansen arbeidet sammen som formann og nestformann til Michelsen døde, (1912) da overtok Johansen formannsstillingen og ledet foreningen helt til 1928, da lovene ble forandret så ingen kunne stå i  styret mer enn 3 år av gangen, en beslutning som siden har stått ved makt. Georg Johansen la ned meget av sin kraft og virke i indremisjonens tjeneste.  Han døde i 1939.